Wifi-teknologier overfører data over et spekter av frekvenser som gjerne kalles kanal-båndbredden. Hver spesifikk frekvens innenfor en kanal er en "subcarrier", som brukes til å overføre data og administrere kommunikasjon.
Som et eksempel inneholder en 20 MHz-kanal på 5 GHz-båndet 64 subcarriers, der 52 brukes til dataoverføring og resten (pilot- og null-subcarriers) brukes til administrasjon av kommunikasjon. Overføringsteknologien kalles OFDM (orthogonal frequency-division multiplexing).
Blant de ulike faktorene som påvirker overføringsrater i wifi, inkludert antall spatial streams og modulering, er kanalbåndbredde sannsynligvis faktoren med mest direkte påvirkning. Å doble bredden på kanalen dobler også overføringsraten – eller nesten.
Wi-Fi 4 (802.11n) introduserte konseptet channel bonding - sammenkobling av kanaler - for å kunne øke båndbredden fra de opprinnelige 20 MHz i OFDM.
Channel bonding betyr å kombinere flere 20 MHz-kanaler for å øke antall tilgjengelige subcarriers for dataoverføring, og dermed overføringsraten. Dette er særlig ettertraktet når man har wifi-nettverk som forventes å levere Gigabit-tilkobling til nettet.
Fordi en større kanalbredde gir flere subcarriers for dataoverføring, vil det å øke båndbredden under ideelle forhold bety at gjennomstrømmingen totalt sett øker.
For eksempel kan en 2×2 Wi-Fi 6 (802.11ax)-klient som bruker en båndbredde på 160 MHz maksimalt oppnå en gjennomstrømming på 2,4 Gbps under ideelle forhold.
Det kommer et MEN her - å koble sammen flere kanaler gir ikke bare flere subcarriers, det hever også støygulvet med 3 dB per dobling på 2,4 og 5 GHz-frekvensbåndene.
Et hevet støygulv vil si en lavere signal-til-støy-rate (SNR). Jo lavere SNR, desto mer påvirkes:
Å øke kanalbåndbredden øker også sannsynligheten for interferens fra nabonettverk på samme kanal.
Fordi det bare finnes tre 20 MHz-kanaler som ikke overlapper på 2,4 GHz-båndet, skalerer ikke kanaler på mer enn 20 MHz.
2,4 GHz-frekvensbåndet er allerede overbelastet, og vi anbefaler derfor å holde seg til en kanalbåndbredde på 20 MHz og ikke koble kanaler sammen på 2,4 GHz.
Å bruke en 160 MHz-kanal krever høy signal til støy-rate (SNR høyere enn 38 dB), lav interferens på kanalen og ingen radar i nærheten som opererer på DFS-kanaler.
Dette betyr at slike kanaler bare er tilrådelige for hjem der
De fleste frames i wifi-kommunikasjon er små, som igjen betyr at en 40 MHz-kanal møter kravene for de fleste typer applikasjoner.
Om man tilbyr gigabit WAN, anbefaler vi en 80 MHz-kanal, ettersom en 2×2 client på en 40 MHz-kanal maksimalt kan oppnå 570 Mbps.
Aksesspunkter er vanligvis satt opp til å bruke automatisk valg av kanalbredde, og denne oppførselen varierer mellom leverandører.
Vi testet det automatiske kanalbreddevalget på Zyxel-enheter med Wi-Fi 6 (802.11ax) i vår lab, samtidig som vi skapte ulike former for interferens på mediet.
Aksesspunktet
Merk at hva wifi-klienter støtter av kanalbredde også varierer, og aksesspunktet tilpasser kommunikasjonen til hva som er støttet av klientene. Det vil si at den sender på en 20 MHz-kanal til en klient som bare støtter 20 MHz og på 80 MHz til klienter som støtter det.
320 MHz er en kanalbredde som bare er tilgjengelig på 6 GHz, og med frekvensene som er tilgjengelige i Europa, er det bare mulig å oppnå én 320 MHz-kanal.
Teoretisk sett skal redusert SNR være en mindre bekymring for 6 GHz, men kanalinterferens for andre nettverk er fortsatt et springende punkt.
Vi anbefaler at båndbredde på 320 MHz bare brukes når det er svært få eller ingen nabo-nettverk til stede.
Kort sammenfattet anbefaler vi:
I kommunikasjon mellom Wi-Fi 4 og nyere klienter brukes primære og sekundære kanaler til dataoverføring, mens administrasjons- og kontroll-frames bare overføres på primærkanalen.
Om du gjør packet capture og trenger datapakker, forsikre deg derfor om at du får med deg både primære og sekundære kanaler. Ellers vil du bare få administrasjons- og kontroll-frames om kanalstørrelsen ikke er spesifisert.
Artikkel av Dr. Maghsoud Morshedi Chinibolagh og Jorunn Danielsen