Wifi gikk fra ukjent til uunnværlig på 20 år. Hvor kom wifi fra? Hvem har vi egentlig å takke for Netflix på badet og Facebook på terrassen?
De første kommunikasjonsnettverkene var både trådløse og før-industrielle: Røyksignaler, lys/flammesignaler, speil, signalskudd og flagg er alle eksempler på teknologi som har vært brukt til trådløs informasjonsoverføring, siden lenge før telegraf og telefon brakte kabler inn i kommunikasjonen.
Hertz, Bose og det usynlige lyset
Radioen ble industrialderens første trådløse teknologi. De første sikre, godt dokumenterte overføringene av elektromagnetiske bølger ble gjort av Heinrich Rudolf Hertz på 1880-tallet. Måleenheten for svingninger per sekund har siden blitt oppkalt etter ham.
Serbisk-amerikanske Nikola Tesla og bengalske Jagadish Chandra Bose var to av de mange forskerne som fortsatte Hertz’ arbeid med bølger og radio.
Boses mest berømte demonstrasjon var da han i rådhuset i Kolkata brukte mikrobølger til å tenne på krutt og ringe en klokke på avstand på 1890-tallet.
I essayet «Usynlig lys» skrev Bose:
«Det usynlige lyset kan enkelt gå gjennom murvegger, bygninger, også videre. Derfor kan meldinger overføres ved hjelp av det uten å gå gjennom ledninger.»
Nær århundreskiftet kunne Guglielmo Marconi introdusere det første kommersielt brukbare apparatet for trådløs telegrafi over lange avstander – basert på arbeidet til blant andre Hertz, Tesla og Bose.
Teslas metode
Nikola Tesla sto også for den første kjente metoden for bytting av frekvenser for å unngå forstyrrelser eller interferens. I 1903 fikk han patent på et system der sender og mottaker skifter synkronisert mellom to kanaler.
Som all banebrytende kommunikasjonsteknologi fant metoden snart militær anvendelse, først hos tyskerne, som fra 1915 brukte radio med skiftende frekvens til å hindre britisk avlytting.
Hedy, bad boy George og torpedoene
Den som skulle komme til å videreutvikle denne teknologien, var Hollywood-stjernen Hedy Lamarr, som var skarp og oppfinnsom og hadde det man må kunne kalle allsidige interesser.
Hennes bidrag til wifi-historien utviklet hun sammen med den avantgardistiske komponisten George Antheil, som kalte seg selv «the bad boy of music».
Lamarr hadde kjennskap til radioteknikk og våpenproduksjon og visste at torpedoer var effektive våpen, men sårbare for detektering og sabotering av radiosignaler. Det var hun som fikk ideen til å bruke mange, vekslende frekvenser for å gjøre signalene vanskeligere å sabotere, og kalte det frekvenshopping – et tidlig eksempel på såkalt spredt spektrum-teknologi.
Komponisten Antheil hadde erfaring med synkronisering av selvspillende pianoer. Inspirert av dette utviklet de to sammen et hemmelig kommunikasjonssystem for fjernstyring av torpedoer, basert på en frekvenshoppingsmekanisme som vekslet mellom 88 frekvenser. De ble tildelt patent på systemet i 1942.
Den amerikanske marinen viste likevel liten begeistring for det foreslåtte apparatet som skulle bruke systemet. Oppfinnelsen ble derfor ikke ble tatt i bruk før langt senere, etter at det opprinnelige patentet hadde gått ut.
I 1997 ble Lamarr og Antheil (posthumt) tildelt pionérprisen til Electronic Frontier Foundation (EFF) «for their trail-blazing development of a technology that has become a key component of wireless data systems».
Lamarr gikk bort i 2000. Google lagde denne animasjonsfilmen i forbindelse med 101-årsdagen hennes i 2015:
ALOHAnet
Pakkeradio er digital radiokommunikasjon som sender data som adresserte pakker. Det første nettverket basert på pakkeradio ble utviklet på Hawaiis universitet i 1971. ALOHAnet sørget for at sju universitetsområder på fire forskjellige øyer kunne kommunisere med hverandre gjennom en sentral datamaskin på øya Oahu. Nettverket ble utviklet av en gruppe under ledelse av professor Norman Abramson.
ALOHAnet vakte også interessen til det amerikanske militæret og DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency), som etter hvert utviklet flere pakkeradiobaserte nettverk blant annet for taktisk feltkommunikasjon. På samme tid jobbet DARPA med utviklingen av ARPANET, som vi i dag kjenner som en forløper til internett.
Pakkeradio-nettverk fikk etter hvert en viss utbredelse også på det private markedet, men ble aldri noen stor kommersiell suksess – overføringshastighetene var for lave, kostnadene for høye, og utbudet var for smått. I dag er amatørradio den vanligste anvendelsen av pakkeradio.
Mange produsenter valgte å gå for kablet Ethernet-teknologi, som ble innført tidlig på 80-tallet, heller enn treg og dyr pakkeradio. Snart skulle det også åpne seg helt nye trådløse muligheter.
Frislipp i søppelbåndene
I 1985 valgte amerikanske telekommunikasjonsmyndigheter å åpne tre frekvensbånd på det trådløse spekteret for bruk uten spesialtillatelse fra myndighetene.
De tre båndene, også kjent som «the garbage bands» var 900MHz, 2,4GHz and 5,8GHz.
Nå var det ikke slik at disse båndene ikke var i bruk, de var allerede satt av til blant annet mikrobølgeovner, som tilbereder mat ved hjelp av radiobølger. Vilkåret for å bruke disse båndene til kommunikasjon, var derfor at man måtte styre rundt støy og forstyrrelser fra annet utstyr, ved hjelp av spredt spektrum-teknologi – som frekvenshopping.
Produsentene gikk raskt i gang med å utvikle hver sine lukkede løsninger som kommuniserte på disse frekvensbåndene. Selv om de kunne fungere godt hver for seg, var den åpenbare svakheten at ingen av dem kunne kommunisere på tvers og med andres løsninger.
Standardiseringen kommer
Leverandørene begynte derfor smått om senn å se behovet for en felles trådløs standard, på samme måte som man med Ethernet hadde fått en vellykket standard for nettverkskommunikasjon via kabel.
Ethernet-standarden var utviklet av en komité i organisasjonen Institute of Electrical and Electronics Engineers (IEEE), og leverandørene kontaktet derfor IEEE om muligheten for en helt ny standardkomité for trådløs kommunikasjon.
Den nye komiteen ble formelt etablert i 1990 og fikk det fengende navnet 802.11 – som siden har vært en fast del av navnet på de trådløse standardene.
Først i 1997 ble komiteen endelig enige om den første, grunnleggende standarden. Den første 802.11-standarden brukte frekvenshopping og hadde en dataoverføringskapasitet på 2 megabit per sekund.
De neste årene kom nye varianter av standarden ganske tett, og frekvenshopping ble etter hvert byttet ut med en annen spredt spektrum-teknologi kalt direkte sekvens.
«Wi-Fi» blir til
Tekniske standarder er omfattende dokumenter som ofte tolkes ulikt når de skal settes ut i livet, og det skjedde også her.
Fra 1999 gikk derfor seks store produsenter sammen i en ny bransjeorganisasjon for å bedre kompatibiliteten på tvers.
Den nye alliansen hadde en god sak, men manglet et godt navn både på seg selv og på standardene de skulle formidle. Alliansen ga derfor merkevarekonsulenter oppdraget med å finne et navn som var «litt mer fengende enn ‘IEEE 802.11b Direct Sequence’».
Det var konsulentene som kom opp med «Wi-Fi», som et rent ordspill på «hi-fi», lånt fra musikkens verden. Og nei, det var ikke ment å være en forkortelse, «wifi» står faktisk ikke for noe som helst, selv om man i perioder har prøvd å bruke betegnelsen «wireless fidelity» – uten at det har fenget noe videre.
«Wi-Fi» festet seg derimot raskt.
Bransjeorganisasjonen ble dermed hetende Wi-Fi Alliance og består i dag av hundrevis av teknologileverandører. Alliansen promoterer trådløs teknologi, forvalter «Wi-Fi» som kvalitetsstempel og merkevare, og sertifiserer trådløse produkter.
Men det er altså ikke wifi-alliansen som utvikler standardene – det er fortsatt IEEE-komité 802.11.
Bærbart blir trådløst, og trådløst tar av
I 1999 lanserte Apple iBook G3, som ble den første bærbare datamaskinen med trådløst laget for et allment publikum. Laptopen hadde en karakteristisk form og farger som i sin tid påkalte sammenlikninger med både Barbie-tilbehør og toalettseter.
Bærbare pcer med wifi fulgte snart etter, og de første mobiltelefonene sertifisert av Wi-Fi Alliance kom i 2004. En av de tidligste var Nokias 9500 Communicator.
Siden iBook har antall dingser med mulighet til å koble seg til nett bare gått én vei, og wifi har blitt den vanligste tilkoblingsmåten.
I 2015 lagde 802.11-komiteen en serie korte YouTube-videoer for å feire 25-årsdagen sin. I filmen under kan du se komitémedlem Dave Bagby fortelle hvor liten interessen var for trådløst nett da de begynte, og hva han tror har vært den viktigste suksessfaktoren siden:
We designed it for mobility.
Dave Bagby
Hva nå?
I dag har nesten alle minst én maskin som kan sende og motta data trådløst – de fleste av oss har faktisk tre eller flere.
I en norsk spørreundersøkelse fra 2016 oppga 25% at de bruker fem eller flere dingser som er tilkoblet internett i det daglige. 46% oppga å bruke tre eller fire tilkoblede dingser. Bare 3% oppga ikke å ha noen dingser tilkoblet nett.
Med «smarte hjem» og tingenes internett begynner også boligene våre å bruke wifi på egenhånd.
Når mange dingser slåss om kapasiteten på wifi hjemme, blir trådløst fort en flaskehals.
Skjer dette hos deg?
Du finner våre beste råd og verktøy samlet her i Wifi-sentralen.
Flere kilder
De fleste kildene er pekt til direkte i artikkelen over, men informasjon er også hentet fra:
June 1941: Hedy Lamarr and George Antheil submit patent for radio frequency hopping (American Physical Society News)
A brief history of Wi-Fi (The Economist)
History of Wireless Communication (Seymour og Shaheen, Review of Business Information Systems)
Artikkel av Jorunn Danielsen